Den følelsen #

Av og til så tror jeg at vi får barn som en påminnelse om vår egen oppvekst på godt og vondt. Mest vondt til tider, for barn er jo uforutsigbare vesner.

Jeg er ganske så sikker på at hver gang jeg forteller min mor om ting mine barn har gjort som er ganske hårreisende, så ler hun godt inne i seg. For jeg har jo skjønt det at jeg var ikke det enkleste barnet når jeg vokste opp. Jeg har sett bevis og hørt ganske mange historier som får meg til å lure på hvordan jeg klarte alt jeg vistnok gjorde.

Som f.eks, da jeg tok av meg klærne og gikk på do i ett butikkvindu. Eller alle de gangene jeg stakk av fordi det var gøy. Jeg vet jo også at mange av historiene er sanne fordi jeg husker selv hvor gøy det var. Helt til jeg ble tatt på fersken, da er det sjeldent gøy lenger.

Men når det er ens egne barn som gjør noe de ikke burde gjøre, så er det vanskelig å ikke rope høyt og rive av seg håret. Men som sagt det er nok vanskelig for bestemødre å ikke la være å dra på smilebåndet når de hører historier om barnebarnas påfunn. Jeg antar jo at jeg vil le høyt og kanskje til og med gi barnebarna mine High Five når de gjør noe de ikke burde ha gjort.

Som regel har mine barn vært ganske snille når det gjelder påfunn som kan selv få den tøffeste mannen til å bryte ut i gråt. Poden lagde fine riper i bilen vår da han var tre år, men bortsett fra det så har det faktisk ikke vært noe å skrive hjem om.

Ikke før i dag som man sikkert skjønner. Amy kom nemlig bort til oss og var lei seg. Ingen ville hjelpe henne å rydde, vi hadde nemlig besøk av ett vennepar med barn. Kjetil ble med henne inn på rommet for å rydde og det eneste han klarte å lire ut av seg etter det første sjokket var. » Det skjønner jeg godt». Da hadde jentene tegnet på veggene til rommet og skapet var også godt rablet på.

Jeg ante uro når Kjetil lurer på om de tusjene hun har er vannfaste eller lar seg vaske bort.
Da vi spurte jentene hvem som hadde tegnet på veggene kom det kjapt fra besøket vårt. » Men pappa da, jeg har ikke tegnet dette. Jeg har tegnet denne jeg» Det er vanskelig å ikke le, selv i alvoret og vi skjønte jo fort at det er bare å begynne å vaske.

Gulvet lot seg redde, badeveggene lot seg redde sånn nogenlunde, men veggene er tapt. Der er det bare maling som kan redde veggene. Skapet får vi leve med, det er heldigvis ikke så ille. Men mor måtte kaste tusjene for slike opplevelser vil vi helst ikke ha igjen.

IMG_5677 IMG_5678

Så imorgen skal jeg finne ut hvordan vi får malt veggene, for som alt her i KL. Det skal være samme type farge og maling i alle leilighetene her. Og det er jo ikke bare bare det heller, for når en vasker på veggene så vasker man av ett lag med maling.

 

Om Rohde Jakobsen Line

A blog about being an expat and life in general
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

2 svar til Den følelsen #

  1. Å nei (ler jo litt) Det var veldig kreativt!!
    Kanskje du skal vente en stund med å male hvis de er så matte at det ikke lar seg gjøre å vaske det bort – vi har også slik maling og etterhvert blir det slitt/møkkete/skjoldete så maling er eneste utvei – til sommeren må vi nok ta hele 1 etg tror jeg!!

    • chippeline@nettnaut.no sier:

      Hahahah, vi vasket veggene, men da gikk jo malingen med også. Kan jo ikke akkurat si de bruker Jotun maling her nede enda de er megastore her. Er noe billig greier og vi skal male om en stund, når de har roet seg litt med tegning av vegger

Legg igjen en kommentar